Mineralsk, delsyntetisk, helsyntetisk

Enhver motorolje består av to deler

En ferdig motorolje er baseolje pluss additivpakke. Baseoljen utgjør den største delen og bestemmer flyteegenskaper, temperaturstabilitet og fordampningstap. Additivpakken bidrar med alt baseoljen ikke klarer: Detergenter og dispergenter holder sot og avleiringer svevende, slitasjebeskyttende additiver danner et beskyttende sjikt på høyt belastede flater, antioksidanter bremser aldringen, og viskositetsindeksforbedrere sørger for at en flergradsolje fungerer over hele temperaturområdet. To oljer med samme baseolje kan derfor oppføre seg helt forskjellig.

Baseoljegruppene

• Gruppe I og II er mineralske baseoljer, utvunnet direkte ved raffinering av råolje og renset i ulik grad.
• Gruppe III fremstilles ved hydrokrakking. Resultatet er en svært ren, termisk stabil olje som i Europa kan kalles helsyntetisk, selv om den stammer fra råolje.
• Gruppe IV er polyalfaolefiner, altså ekte syntetiske molekyler bygd opp i laboratoriet, med særlig gode kuldeegenskaper.
• Gruppe V samler alt det øvrige, først og fremst estere, som tilsettes for bedre vedheft og aldringsstabilitet.

Det forklarer også hvorfor to helsyntetiske oljer kan koste svært forskjellig: En olje basert på gruppe III og en med høy andel PAO og estere bærer samme betegnelse, men er likevel ikke samme produkt.

Mineralolje: der den fortsatt hører hjemme

Rent mineralske motoroljer er blitt unntaket for personbiler. De er tykkere i kulde, fordamper mer og eldes raskere. Plassen sin har de i eldre motorer med enkle krav, i nyttekjøretøy og landbruksmaskiner med engradsoljer, i veteranbiler der materialene er tilpasset datidens oljer, og overalt der oljen skiftes med korte intervaller. En motor der produsenten krever en moderne godkjenning, er ikke korrekt fylt med en slik olje.

Delsyntetisk: blandingen

Delsyntetiske oljer blander mineralsk baseolje med en syntetisk andel. Hvor stor denne andelen er, er ikke fastsatt i noen norm, og det gjør begrepet ubrukelig som kvalitetsmål. Typisk finnes disse oljene i klassen 10W-40, der de i flere tiår var standardfyllingen for biler med middels kjørelengde. For motorer der godkjenningen oppfylles med en 10W-40, er det fortsatt et solid valg; de tilgjengelige produktene står under 10W-40.

Helsyntetisk: hvorfor moderne motorer trenger det

Lave viskositetsklasser som 0W-20 eller 5W-30 lar seg ikke fremstille på en fornuftig måte med mineralsk baseolje: Oljen måtte inneholde så mye viskositetsindeksforbedrere at den raskt ville miste tykkelse under skjærbelastning. I tillegg kommer turboladere med høye lagertemperaturer, start-stopp-systemer med mange oppstarter og skiftintervaller en mineralsk olje ikke holder. Helsyntetiske oljer når smørepunktene raskere i kulde, holder seg mer stabile i varme og fordamper mindre, noe som senker oljeforbruket. Det største utvalget finner du under 5W-30.

Overgang på eldre motorer

Byttet fra mineralsk til syntetisk olje er teknisk uproblematisk så lenge produsentens godkjenning fortsatt oppfylles. To ting bør du være oppmerksom på i praksis. For det første kan en syntetisk olje løse opp avleiringer som til nå har tettet en lekkasje i en sterkt slamfylt motor; et påfølgende oljetap skyldes da ikke den nye oljen, men var bare skjult tidligere. For det andre erstatter en tykkere olje ingen reparasjon: Den som går en klasse opp ved høyt oljeforbruk, skjuler symptomet og risikerer på moderne motorer at hydrauliske systemer som den variable ventilstyringen arbeider utenfor det de er konstruert for.

Hva som avgjør til slutt

Rekkefølgen ved kjøp er alltid den samme: først godkjenningen produsenten foreskriver, deretter viskositetsklassen, så merke og pris. Begrepene på forsiden av kannen kommer helt til sist, fordi de ikke er standardisert. Hvordan du leser opplysningene på baksiden, forklarer artikkelen Slik leser du produsentgodkjenninger og spesifikasjoner; hvilken olje som er godkjent for din bil, viser Oljefinneren.